Hva handler sangene om?
Hva er viktigst i en opera – musikken eller ordene?
Svaret må være kombinasjonen, for komponistene har gjerne lagt all sin musikalske kløkt i bruken av toner for å understreke budskapet i teksten. Men ofte hører vi bare på musikken, og gjør ingen nevneverdige forsøk på å finne ut av hva det hele egentlig dreier seg om. Det kan vel ikke være tvil om at utbyttet som oftest blir større når vi kjenner sammenhengen.
Sangene som skal fremføres på Siljuslåtten sykehjem er hentet fra operaer komponert av Puccini, Verdi og Mozart. Her kan du både lese litt om sangenes sammenheng og høre dem etter komponist.
GIACOMO PUCCINI
O mio babbino caro: far eller sønn?
Et godt eksempel finner vi i den komiske enakteren «Gianni Schicchi», som italieneren Giacomo Puccini komponerte i 1917-18. Her forekommer det en vakker arie for sopran (O mio babbino caro), som mange mener må være en ung mors kjærlighetserklæring til sin lille sønn. Det er nemlig lett å tro at hun synger det kjente ordet bambino (som betyr guttebarn), mens hun i virkeligheten er hovedpersonens datter som ber sin pappa (babbino) gjøre det mulig for henne å gifte seg med sin kjæreste.
Så feil kan man ta!
Nessun dorma: grotest gjettelek
Noen ganger er det kanskje like greit ikke å vite hva som foregår!
Vi holder oss til Puccini, og skal høre det mest kjente partiet i hans aller siste opera - «Turandot». Hvorfor er det blitt så berømt?
Trolig fordi BBC valgte et plateopptak med Luciano Pavarotti som kjenningsmelodi ved World Cup i fotball i Italia i 1990! Forfatteren av en bok om opera stiller spørsmålet om hvorvidt de tusener fotballfrelste, som henrykt nynnet med, ville gjort det hvis de hadde kjent til operaens handling.
Den skildrer nemlig en bloddryppende historie fra Kina, hvor kort fortalt den vakre prinsessen Turandot krever at hennes friere må finne ut av tre gåter. Klarer de ikke å løse dem, blir de henrettet! Prins Calaf løser gåtene (til Turandots fortvilelse) for hun vil ikke ha ham. Calaf gir henne en utfordring – hvis hun gjetter hans navn dagen etter, kan hun la ham henrette. Hvis ikke, må hun gifte seg med ham! Turandot beordrer alle i hele riket til i løpet av natten å hjelpe henne med å finne navnet. Mislykkes de, må de også dø!
I arien «Nessun dorma» (Ingen må sove) er Calaf sikker på at prinsessen ikke vil gjette hans navn, og ser fram til daggry, da han vil seire.
BBC-produceren som valgte å koble Puccini-arien med fotball festet seg ved ett ord – det avsluttende Vincerò (Jeg vil vinne) og tenkte på et bilde han hadde sett av den italienske fotballspilleren Marco Tardelli som feiret en avgjørende scoring.
Det skal nevnes at også Donald Trump brukte et Pavarotti-opptak av «Nessun dorma» under sin valgkamp i 2016, uten tvil på grunn av nettopp Vincerò!
Addio fiorito asil: tragisk kjærlighet
«Turandot» er ikke den eneste Puccini-operaen som er lagt til det fjerne Østen. Mest kjent er den japanske tragedien «Madama Butterfly», som foregår i Nagasaki på begynnelsen av 1900-tallet og som ble komponert i 1901-06.
Den amerikanske marineoffiseren Pinkerton, som benytter seg av de anledninger som byr seg til egen forlystelse, gifter seg med en japansk pike (med tilnavnet Butterfly) som i motsetning til ham mener alvor med forholdet. Han vender tilbake til USA, men hans unge ektefelle, som har fått barn (noe han ikke vet), forblir lojal mot ham, og drømmer om at han må komme tilbake til henne.
Og han kommer, flere år senere, og sammen med sin amerikanske hustru, som tilbyr seg å ta vare på barnet! Pinkerton overmannes av anger, og orker ikke å møte Butterfly. Og i denne sinnstilstand synger han arien.
Det hele ender selvfølgelig bunnløst tragisk …
Recondita armonia: gudommelig kjærlighet
I Puccinis «Tosca» fra 1896-99 hensettes vi til Roma rundt 1800, hvor en rømt politisk fange har søkt tilflukt i kirken Sant’Andrea della Valle. Hit kommer også hans kjenning, maleren Cavaradossi, som arbeider med et Madonna-bilde. Cavaradossi tar fram en medaljong med en miniatyr av sin kjæreste Floria Tosca, og sammenligner de to kvinnene, som til tross for ulikheter minner om hverandre.
Mi ciamano Mimì: girl next door
I «La bohème», som Puccini arbeidet med i årene 1883-85, møter vi en maler og en poet som deler en fattigslig og iskald hybel i Paris. En musiker de kjenner har fått noen franc for sitt spill, og tar med seg sine venner til en kafé, bortsett fra poeten, som må gjøre ferdig et dikt. Det bankes forsiktig på døren, og en ung nabokvinne, åpenbart syk, ber om å få tent sitt lys, som har sluknet. Poeten og den unge kvinnen liker hverandre åpenbart, og etter at han har fortalt om seg selv, får han høre hennes historie:
«Jeg heter Lucia, men kalles Mimi og broderer på sengetøy og duker. Jeg liker å skape yndige ting som taler om våren og kjærligheten, om drømmer og visjoner, ting som folk kaller poetiske.
Jeg bor helt alene i et lite rom, og jeg ser tak og himmel derfra. Men når varmen kommer, er det første solskinnet mitt – aprils første kyss går til meg!
I en vase blomstrer en rose, kronblad for kronblad, og jeg følger med! Men dessverre har ikke blomstene jeg lager noen duft …
Det er ikke stort mer jeg kan fortelle om meg selv. Jeg er bare Deres nabo, som kom ubeleilig til Dem …. »
Det er vel unødvendig å si at poeten falt for sin uventede gjest …
GIUSEPPE VERDI
Vi kommer ikke utenom Giuseppe Verdi hvis vi skal forsøke oss på en oversikt over operahistorien. I et halvt århundre var han den dominerende figur i italiensk opera, og rundt et dusin av hans 28 verker er fortsatt ryggraden i operahusenes repertoar verden rundt.
Vi skal høre litt fra tre av de mest kjente Verdi-operaene - «Rigoletto» (etter en tragedie av Victor Hugo), «Macbeth» (en historie som selveste William Shakespeare er opphavsmannen til) og «La traviata» (som betyr noe slikt som den falne kvinne, og som bygger på skuespillet «Kameliadamen» av Alexandre Dumas).
Caro nome: forkledd kjærlighet
Rigoletto er en pukkelrygget hoffnarr hos greven av Mantua. Ingen vet at han er enkemann og har datteren Gilda, som han sørger for at ingen får adgang til. Men greven, som ikke skyr noen midler for å bli kjent med stadig nye damer, forkler seg som en fattig student. Han lykkes å komme i nærkontakt med Gilda, men de forstyrres av skritt i gaten utenfor. Greven forsvinner og Gilda synger om sin kjærlighet til studenten (som altså er den umettelige greven) og hans navn (som er falskt).
La paterno mano: en fars mareritt
Som kjent er Shakespeares historie om «Macbeth» dramatisk så det holder, og det har liten hensikt å redegjøre for alle drapene. Blant ofrene er adelsmannens Macduffs hustru og barn, og i arien «Ah la paterna mano non vi fu scudo, caro» (En fars hånd var ikke der for å beskytte dere, kjære) søker han trøst i hevnen han skal ta. Og når teppet faller er verken Macbeth eller Lady Macbeth i live.
Libiamo ne’lieti calici: en drikkevise
Rundt 1850 tilbrakte Verdi mye tid i Paris, og der fikk han sans for den nye retningen som var i ferd med å gjøre sitt inntog i operafaget – realismen. Trolig så han «Kameliadamen» da det hadde premiere i februar 1852, og i oktober bestemte han seg for å skrive en opera over det samme emnet.
Men det var ingen samtidskoloritt å spore da «La traviata» ble uroppført i Venezia i 1853, og den ble en fiasko. Tiden var ikke moden for samtidsdramaer, så handlingen var lagt til «ca. 1700». Det var ikke før på 1880-tallet at det ble forsøkt med «realistiske» oppsetninger.
Etter premieren i Venezia trakk for øvrig Verdi operaen tilbake med sikte på å vente til det var mulig å engasjere den optimale rollebesetningen, og han benyttet anledningen til å revidere store deler av partituret. Og bare et år etter fiaskoen kom suksessen, selv i London, hvor de tidlige Covent Garden-oppsetningene gikk uten oversettelse av den italienske teksten «av hensyn til publikums moralske velvære».
Første akt innledes med en drikkevise (brindisi) for de to hovedpersonene Violetta Valéry (en kurtisane som er vertinne for sosiale sammenkomster, helst sent på kvelden) og Alfredo Germont, en ung mann som er forelsket i henne.
Alfredo begynner sangen, og får full respons fra Violetta: «Med deg vil jeg kunne dele mine lykkelige timer. Alt i denne verden som ikke er nytelse er dumt. Kjærlighetens gleder er forgjengelige, en blomst som springer ut og dør. La oss more oss!»
WOLFGANG AMADEUS MOZART
Mozarts «Figaros bryllup» er ingen uskyldig komedie, for det franske skuespillet operaen er bygget på, er et av de mest åpenbart politiske fra årene før den franske revolusjon. Og operaen ble ikke ansett som mindre farlig.
Her er aristokraten handlingens skurk, og han overvinnes av et par tjenere som overgår ham både når det gjelder virkelig edelhet, intelligens og selvkontroll. Men på grunn av Mozarts mesterlige musikk er det lett å overse historiens elementer av samfunnsnedbrytende karakter (sett med den herskende klasses øyne).
Dove sono i bei momenti - forsmådd kjærlighet
Det er ikke tilfeldig at Mozart ikke betegnet «Figaro» som en opera buffa (komisk opera), men som en commedia per musica (musikalsk komedie). Dette signaliserer en alvorligere ment handling, som stilte librettoforfatteren Lorenzo da Ponte overfor like mange problemer med sensuren den ga Mozart muligheter til å skape et ambisiøst og meningsfylt musikkverk.
Det vrimler av intriger, virkelige og innbilte, men vi får konsentrere oss om grev Almaviva, som angrer på at han har gitt fra seg den gamle, føydale retten til å gå til sengs med hvilken som helst kvinnelig medlem av tjenerstaben! Hvor han angrer? Jo, han kan ikke se seg mett på Susanna, som er i ferd med å gifte seg med Figaro!
Som rimelig kan være synes ikke grevinnen særlig om den interessen for Susanna hennes mann legger for dagen, og etter at det er satt i sving et innviklet komplott for å lure greven, synger hun om sitt ønske om å vinne ham tilbake.
«Hvor er de gyldne øyeblikk av ro og glede. Hvor er det blitt av forsikringene fra den falske tunge? Hvorfor forsvant ikke minnet om gleden fra mitt bryst da livet forvandlet seg til tårer og smerte?»
Skrevet av Hans H. Rowe
